Hans Trygve Jensen | 16.06.2024

For rundt to år siden, 5. mars 2022, skrev jeg et innlegg på Facebook. 9 dager tidligere, 24. februar, startet Russland en storstilt invasjon av Ukraina.

Her i Vesten tok det ikke lang tid før politiske skribenter av ulike avskygninger begynte å spre skrøner om hva NATO skal ha lovt Russland tilbake på 1990-tallet. Disse skrønene er til forveksling lik de Vladimir Putin i mange år har servert sine «velgere». Mikhail Gorbatsjov ble også tillagt observasjoner på 1990-tallet som han overhodet ikke hadde.

Denne mytespredningen foregår også i dag. I tillegg til mye annet har vi etter hvert blitt fôret med konspirasjonsidéen om at Majdan-opprøret i Kyiv ved årsskiftet 2013–2014 egentlig var arrangert av CIA. Videre kunne til og med den omfattende korrupsjonen i Ukraina være en god grunn til at Russland «foretok seg noe» – som om et langt mer korrupt Russland hadde noe som helst de skulle ha sagt på det punktet! Alle disse momentene er tatt med for å bygge opp en «forståelse» av hvorfor Putin har gått til krig mot Ukraina.

Jeg legger nå ut en revidert versjon av det jeg skrev i 2022. Jeg har oppdatert innlegget med nærmere informasjon om et intervju med Gorbatsjov i 2014. I forskjellige fotnoter finner du også adresser til referater fra møter mellom NATO og Russland og komplette avtaletekster etter konferanser i 1975, 1990 og 1997.


2022 © Kevin Kallaugher (KAL)

30 lange år med samtaler, avtaler og myter

Flukt og lidelser

To ukrainere på flukt. To små barn. Sannsynligvis brødre. Trygt framme i Polen. Mamma er like bak dem. Den yngste av dem er trøtt og forvirret. Den andre likeså. Men den yngste virker sint. Når storebror tar etter hånden hans, river han den iltert tilbake. Begge blir stående, ser ned. Den eldste strekker ut hånden igjen. Nå vil lillebror ha den. Mamma er ennå der. Sammen går de videre. På vei for å overleve i et lysere mørke.

Synsing gir myter

Noen prøver å gi NATO noe av skylden for lidelsene som denne lille familien og andre ukrainere opplever i dag. Regimet i Kreml legger selvfølgelig ingenting i mellom og sier at «spesialoperasjonen» i Ukraina hadde ikke funnet sted om NATO ikke hadde sluppet tidligere Warzawaspakt-land inn i NATO. For ethvert NATO-land som grenser til Russland, vil true Russlands «interessesfære». Blant visse krefter i Vesten er det også en seiglivet myte om at NATO i sin tid brøt løfter om at alliansen ikke skulle vokse i retning Russland.

Mytene begynte å ta form etter møter som fant sted mellom NATO og Sovjetunionen våren 1990. Det ble sagt at USAs utenriksminister James Baker lovte Russland at NATO ikke skulle utvides østover. Dette blir helt feil. En representant for ett eller flere NATO-land har ikke myndighet til å komme med slike formelle garantier. Alle land i NATO må være enige om at garantier gis.

Bevis gir innsikt

Som nedgraderte dokumenter viser, var Baker i Moskva i et litt «mindre» ærend: Baker hadde samtaler med president Mikhail Gorbatsjov1 og utenriksminister Eduard Sjevardnadse2 om den tyske gjenforeningen på høsten samme året. Sovjetunionen var en sentral og inkludert part her, og alle involverte ble enige om at bare tyske soldater skulle utplasseres i Øst-Tyskland mot at Sovjetunionen fikk betydelig økonomisk støtte fra Vesten for å flytte sovjetiske soldater og utstyr ut av landet.

I likhet med møtereferater sier heller ikke memoarene som er kommet i ettertid noe om hva «forsikringene» mot den eventuelle utvidelsen egentlig innebar – i den grad memoarer som sådanne er til å lite på.3 Til og med Gorbatsjov har bekreftet at det fant aldri sted samtaler med NATO om utvidelse mot øst. Tema var Øst-Tyskland. Dessuten var de andre østblokklandene – inklusive de tidligere sovjetrepublikkene – fortsatt medlemmer av Warzawapakten. I et intervju fra 2014 med det statlige, russiske magasinet Russia Beyond framhever Gorbatsjov det han mente ble formidlet av NATO og politiske ledere i Vesten tidlig på 1990-tallet.4

Det er uansett ikke muntlige eller skriftlige utvekslinger mellom enkeltpersoner som teller. Det er det juridisk forpliktende avtaler som gjør. Og daværende Sovjetunionen skrev faktisk under både Helsingfors-erklæringen i 19755 og Paris-charteret6 i 1990 der signatarmaktene skal «fullt ut anerkjenne statenes frihet til å velge sin egne sikkerhetsordninger».

Konferansen mellom 34 deltakerland i Paris 1990.

Overenskomsten i 1990 ble fornyet med signering av «Founding Act on Mutual Relations, Cooperation and Security» i 1997, også den i Paris. Her forpliktet NATO og det nye Russland seg til å anerkjenne den viktige rollen som demokrati og rettsstat innebærer og «respektere suvereniteten, uavhengigheten og den territorielle integriteten til alle stater og [som allerede var nevnt i avtalen fra 1990) deres iboende rett til å velge midler for å befeste sin egen sikkerhet».7

Med invasjonen i Ukraina har Putin og Russland brutt alle tre avtalene som er nevnt ovenfor, ikke minst avtalepunktene om at ethvert land i Europa skal fritt kunne velge sine sikkerhetsordninger. Punktene om demokrati, rettsstat og forpliktelsene til fredelige løsninger er også forkastet. Alt dette kommer som en naturlig følge av den totalitære utviklingen vi har sett i Russland i de siste tjue årene.

NATO som forsvarsallianse har på sin side blitt kritisert for å blande seg inn i ulike konflikter utover 1990- og 2000-tallet – enten vi snakker om Balkan, Libya eller Afghanistan. Det er blitt sagt at NATOs offensiv i Jugoslavia i 1999 manglet et vedtak i FN. Dette er ikke riktig: Luftangrepene mot serberne i Bosnia ble godkjent av FNs sikkerhetsråd hvor Russland er fast medlem. De militære operasjonene i Libya og Afghanistan ble også godkjent av sikkerhetsrådet. Med unntak av Bosnia der NATO fikk stoppet den tre og et halvt år lange konflikten som kostet over 100 000 liv, kan vi sikkert spørre oss om NATO oppnådde noe som helst i Libya og Afghanistan. Men det har ingenting å gjøre med det faktum at begge operasjonene støttet seg på et vedtak i FN.

NATOs forhold til Russland har derimot i mange år vært både selvforklarende, ryddig og åpent. Det er ingen hemmelighet hva som har vært praksisen i tidligere sovjetrepublikker som grenser til Russland. Inntil Putin annekterte Krym-halvøya i 2014 var det for eksempel ingen utenlandske militære styrker i de baltiske landene. Det eneste unntaket var luftovervåkingen der. Men dette er et NATO-basert politioppdrag, ikke noe forsvarsoppdrag.

Slik ser ikke Putin det. Han synes å mene at Russland kan nedlegge et slags veto mot at visse land søker medlemskap i NATO. Ikke nok med: Mannen sier også at mange land har blitt tvunget inn i NATO for å framskynde utvidelsen mot øst. At et land selv velger medlemskap og er i sin fulle rett til det, er noe Putin galant overser.

Motivet er ekspansjon – fra øst

Det er ingen grunn til «å forstå i hjel» Kremls motiver. Det er Putin som har startet krig i Europa, ikke NATO. Det er Putin som tyner befolkningen i Ukraina og i eget land, ikke NATO. Det er Putin som har sendt raketter mot atomkraftverk i Ukraina, ikke NATO. Plassér ansvaret for aggresjonen der den hører hjemme. I Kreml. Med ødeleggelsene Kreml har satt i gang, er det åpenbart at de tidligere østblokklandene har stor nytte av og behov for en sikkerhetsordning mot trusselen fra øst.

Hans Trygve Jensen | 05.03.2022

  1. Referat fra møtet mellom Gorbatsjov og Baker i USA, 18. mai 1990:
    https://nsarchive.gwu.edu/document/16132-document-18-record-conversation-between | ↩︎
  2. Referat fra møtet mellom Sjevardnadse og Baker i Moskva, 4. mai 1990:
    https://nsarchive.gwu.edu/document/16131-document-17-james-baker-iii-memorandum | ↩︎
  3. «Gorbatsjov: Sovjetunionen tålte ikke åpenheten»:
    https://www.nrk.no/urix/gorbatsjov-med-kritikk-av-russland-1.8398020 | ↩︎
  4. Russia Beyond intervjuer med Gorbatsjov. I tilfelle nettstedet skulle bli blokkert, har jeg lagt ut en PDF-versjon av intervjuet med Gorbatsjov:
    https://htjensen.no/go/gorbatsjov-intervju-2014.pdf
    Du finner også intervjuet på Internet Archive:
    https://web.archive.org/web/20240612231916/https://www.rbth.com/international/2014/10/16/mikhail_gorbachev_i_am_against_all_walls_40673.html | ↩︎
  5. «Conference on Security and Co-operation» i Helsingfors fra 1975:
    https://www.osce.org/helsinki-final-act | ↩︎
  6. «Charter Of Paris For A New Europe» fra 1990:
    https://www.osce.org/mc/39516
    OSSE har lagt ut tekst og bilder fra konferansen i Paris der 34 land deltok:
    https://www.osce.org/paris-summit-1990-and-charter-of-paris-for-a-new-europe | ↩︎
  7. «Founding Act on Mutual Relations, Cooperation and Security» fra 1997:
    https://www.nato.int/cps/su/natohq/official_texts_25468.htm | ↩︎