Hans Trygve Jensen | 24.05.2021

Nå i 2021 er det 150 år siden Robert Louis Stevenson1 skrev diktet «Spring Song». En heftig hyllest til våren og kjærligheten. Skotten og romantikeren Stevenson er mest kjent for romanene Skatten på sjørøverøya og Dr. Jekyll og Mr. Hyde

For noen evigheter siden fikk jeg lyst til å oversette diktet til norsk. Noen slavisk oversettelse er det ikke. Men jeg har prøvd meg på en tolking, beholdt det enkle i rim og rytme, endt opp med dobbelt så mange rim og lagt meg på en litt annen rytme.  Under er oversettelsen – og originalen. Nyt det som er igjen av våren! 

Vårsang

Av Robert Louis Stevenson (1871)

Himmelen fyltes av fugler og sol,
så tydelig den friske luften tindret.
Minnene våknet blant drømmers fiol
med visshet om en kjærlighet som lindret.

Usådde marker og bladløse trær –
der alle mine sanser bare dirret.
Minner om alle jeg hadde så kjær
kom sammen med en vårduft – og det pirret!

Stille var sinnet og kroppen var sår,
da knoklene kom sammen og ble rene.2
Si meg nå, fugler og solskinn og vår,
er kjærlighet en solgangsbris alene?

Oversatt av Hans Trygve Jensen (2021)

Spring Song

By Robert Louis Stevenson (1871)

The air was full of sun and birds,  
The fresh air sparkled clearly.  
Remembrance wakened in my heart  
And I knew I loved her dearly.  

The fallows and the leafless trees  
And all my spirit tingled.  
My earliest thought of love, and spring’s  
First puff of perfume mingled.  

In my still heart the thoughts awoke,  
Came bone by bone together –
Say, birds and sun and spring, is love  
A mere affair of weather?

  1. Mer om forfatteren her ➤ snl.no/robert_louis_stevenson  ↩︎
  2. Ulike litteraturforskere antar at Stevenson hentet dette bildet av knokler fra Esekiels bok i Det gamle testamentet. Her er et utdrag: «Herrens hånd kom over meg. Ved Herrens ånd førte han meg ut og satte meg ned i en dal som var full av knokler. […] Så sier Herren Gud til disse knoklene: Se! Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende […] og det begynte å buldre og skjelve. Knoklene la seg inn mot hverandre, knokkel mot knokkel.» ↩︎